Teknologi
Hvordan komme inn på DarkWeb?
De siste årene har det vært mye snakk om DarkWeb, eller det mørke internett på norsk. DarkWeb blir i mange sammenhenger regnet som ensbetydende med ulovlig virksomhet som narkotikasalg, barnepornografi og mye annen tvilsom virksomhet.
Det er riktig at slikt finnes på DarkWeb, men DarkWeb så mye mer. Dette er forhold som er helt lovlig og som av mange grunner kan trenge den anonymiteten som DarkWeb kan tilby. Bruk av DarkWeb er også en glimrende måte å forbli anonym på internett, og er et glimrende alternativ blant annet for opposisjonelle i diktaturstater til å spre sitt budskap, uten å bli avslørt av en diktatorisk ledelse.
Det er faktisk veldig enkelt å komme inn på DarkWeb. Det eneste du trenger å gjøre er å laste ned en TOR- nettleser på din pc og benytte denne til din internettsurfing, på samme måte som du benytter hvilken som helst annen nettleser til dette.
Du kan laste ned TOR programvaren fra nettsiden til TOR prosjektet. Hele prosessen tar bare noen få minutter før du er i gang med din anonyme surfing.
Hvordan fungerer TOR sammen med DarkWeb?
Darwweb benytter et prinsipp som kalles Onion routing, som er et prinsipp med at datatrafikken pakkes inn i flere lag hvor det foregår anonymisering i hvert lag, på samme måte som på en løk som består av lag på lag (derav navnet onion som betyr løk på engelsk).
Datatrafikken krypteres og sendes via tre vilkårlige TOR servere som er fordelt rundt over hele verden. I hvert ledd i denne trafikken, så er TOR serverne som trafikken går innom på sin vei til endelig destinasjon, programmert slik at historikken om forrige server slettes fortløpende.
Dermed kan det ikke spores i mer enn ett ledd tilbake hvor trafikken kommer fra. Returtrafikken sendes i den tilsvarende ruten tilbake, men i reversert rekkefølge.
TOR servere er installert av ildsjeler verden rundt, slik at trafikken går via forskjellige land. Jo flere servere og flere brukere av systemet, jo sikrere blir det og vanskeligere å spore brukerne.
Hva er en VPS server?
En VPS server står for virtuell privat server. Det betyr at en stor server deles opp i flere små virtuelle servere ved hjelp av spesiell programvare. For brukeren oppleves en VPS server så å si helt likt med en dedikert server med egen «superuser» tilgang på serveren. Brukeren kan dermed installere nesten hva som helst (innenfor tilbyderens forretningsvilkår) på VPS serveren.
Vanligvis kan brukeren velge operativsystem blant en liste over operativsystemer tilbyderen har. Dette operativsystemet installeres ved bestilling og kan normalt endres av brukeren ved å reinstallere serveren via tilbyderens nettløsning. Det vanligste er å benytte Linux installasjoner som CentOs, Debian og Ubuntu som alle er gratis å bruke.
Det er også mulig å installere Microsoft sin server programvare mot betaling slik at du også kan administrere serveren via såkalt eksternt skrivebord. Dermed kan du få en ekstern løsning som gjør at du kan koble til ditt private skrivebord, med dine programmer og filer, fra hvilken som helst pc hvor som helst i verden. Dette kan mange ha stor glede av i hverdagen. Dette er for så vidt også mulig med de fleste Linux variantene men krever litt mer plunder og oppleves ikke som like velfungerende.
VPS servere kan konfigureres på forskjellige måter slik at hver enkelt VPS enten disponerer en bestemt begrenset del av serverens ressurser eller slik at alle VPS ’ene på samme server deler på de samme ressursene. Det vanligste er en mellomløsning slik at noen ressurser er dedikert hver enkelt bruker mens andre ressurser deles.
Dette blir det mer vanlig å selge i mer omfattende server løsninger i en stor server infrastruktur og kalles da gjerne "cloud computing" eller sky server (må ikke blandes med sky lagring). Dette gir store muligheter for å skalere behovet oppover eller nedover i takt med brukernes behov.