London ble grunnlagt av romerne omkring år 43 - 47 e.Kr., kort tid etter keiser Claudius' invasjon av Britannia. Byen fikk navnet Londinium, og arkeologiske funn viser at det opprinnelige bosettingsområdet lå der hvor dagens City of London befinner seg. Den nøyaktige datoen er omdiskutert blant historikere, men de fleste er enige om at grunnleggelsen skjedde i løpet av den første dekaden etter den romerske erobringen.
Plasseringen var nøye utvalgt. Romerne etablerte Londinium ved det laveste praktiske broverstedet over Themsen, der det også var mulig å bygge en havn. Dette knutepunktet gjorde byen til et naturlig handels- og kommunikasjonssenter mellom det romerske imperiet og den britiske øya. Allerede i år 60 e.Kr. hadde byen vokst til å bli et betydelig handelsknotepunkt, noe som skulle bli skjebnesvangert under dronning Boudiccas opprør samme år.
Den romerske byen brenner
I år 60 e.Kr. ledet icenernes dronning Boudicca et massivt opprør mot de romerske okkupantene. Londinium ble et av hovedmålene for opprørerne, og byen ble fullstendig brent ned til grunnen. Arkeologer har funnet et tykt lag med rødt, brent leire fra denne perioden, et fysisk bevis på ødeleggelsene som rammet byen. Innbyggerne som ikke rakk å flykte, ble drept i massevis.
Men romerne bygde raskt opp igjen. Den nye byen som reiste seg fra asken var større og mer velplanlagt enn den opprinnelige. Innen år 100 e.Kr. hadde Londinium blitt hovedstaden i provinsen Britannia Superior. Byen fikk et forum, basilika, badehus, amfiteater og en massiv mur som skulle beskytte innbyggerne. Deler av denne muren står fortsatt i dag, et varig monument over den romerske ingeniørkunsten.
Etter romerne
Da det romerske imperiet trakk sine legioner ut av Britannia tidlig på 400-tallet, gikk Londinium inn i en lang periode med tilbakegang. Den velorganiserte romerske byen ble forlatt, og innbyggerne spredte seg. I flere hundre år var det som hadde vært en blomstrende metropol lite mer enn en spøkelsesby med ruiner og forfalne bygninger.
Angelsakserne som overtok kontrollen over området, viste liten interesse for det gamle romerske senteret. De etablerte i stedet en ny bosetting litt vest for de gamle murene, kalt Lundenwic. Navnet London overlevde, men byen selv var en skygge av sin tidligere storhet. Det skulle ta flere århundrer før området igjen ble et betydelig urbant knutepunkt.
Vikingene og den angelsaksiske gjenreisningen
På 800-tallet ble det som var igjen av London utsatt for gjentatte vikingraid. De skandinaviske krigerne brukte Themsen som ferdselsåre inn i hjertet av England, og plyndret og erobret på sin vei. I 871 overvintret en stor vikinghær i London, noe som markerte en vendepunkt i byens historie.
Kong Alfred den store gjenerobret London fra vikingene i 886 og tok en viktig beslutning: Han flyttet bosettingen tilbake til det gamle romerske området innenfor murene. Dette skulle vise seg å være et strategisk genialt trekk. De gamle romerske murene ga beskyttelse, og plasseringen ved Themsen gjorde byen til et økonomisk kraftsenter. London begynte sin langvarige transformasjon til å bli en av Europas viktigste byer.
Normannerne og den nye orden
William Erobreren forsto Londons strategiske betydning da han invaderte England i 1066. Etter seieren i slaget ved Hastings ventet han med å krone seg til kong i Westminster Abbey, delvis for å demonstrere sin respekt for byens makt og innflytelse. London var allerede da en by som ingen engelsk monark kunne ignorere.
Normannerne forandret London dramatisk. White Tower, kjernen i Tower of London, ble bygd som et symbol på normannisk makt og kontroll. Samtidig ga William byen betydelig selvstyre, noe som la grunnlaget for Londons unike posisjon i det engelske riket. City of London fikk privilegier og rettigheter som skilte det fra resten av landet.
Middelalderens handelsmetropol
Gjennom middelalderen vokste London til å bli Nord-Europas viktigste handelssentrum. Tyske kjøpmenn fra Hansaen etablerte sitt eget distrikt, mens italienske bankierer fra Firenze og Venezia satte opp kontorer langs Themsen. Byen var et multikulturelt knutepunkt der varer, penger og ideer strømmet sammen fra hele den kjente verden.
Men det var ikke bare velstand som preget middelalderens London. I 1348 rammet svartedauden byen med full kraft. Omtrent halvparten av innbyggerne døde i løpet av få måneder. Byen kom seg aldri helt etter pesten, og det skulle ta generasjoner før befolkningen nådde samme nivå igjen. Likevel fortsatte London å vokse i betydning, både politisk og økonomisk.
Den store brannen og gjenoppbyggingen
Tidlig om morgenen 2. september 1666 startet en brann i et bakeri på Pudding Lane. Det skulle bli starten på den mest katastrofale brannen i Londons historie. I løpet av fire dager ble 13 000 hus og 87 kirker ødelagt. Bare seks personer ble offisielt registrert som døde, men det reelle dødstallet var sannsynligvis mye høyere.
Den store brannen ga London en unik mulighet til å bygge seg opp igjen fra grunnen av. Christopher Wren fikk i oppdrag å designe og bygge nye kirker, inkludert den ikoniske St. Paul's Cathedral. Byen som reiste seg fra asken var mer planlagt og strukturert enn det kaotiske middelalderske labyrinten som hadde gått tapt i flammene.
Imperiebyggerne
På 1700- og 1800-tallet ble London sentrum i det britiske imperiet. Mens britiske skip la under seg store deler av verden, strømmet rikdommer tilbake til hovedstaden. Dokker, pakkhus og kontorbygg skjøt opp langs Themsen. London var ikke lenger bare Englands hovedstad, men finanshovedstaden for en fjerdedel av jordens befolkning.
Den industrielle revolusjonen forandret byen fundamentalt. Fabrikker og arbeiderkvarterer vokste frem i et rasende tempo. Befolkningen eksploderte fra omkring én million på begynnelsen av 1800-tallet til over seks millioner ved århundreskiftet. London var blitt verdens største by, et urbant monster som både fascinerte og sjokkerte samtiden.
Viktoriatidens kontraster
Det viktorianske London var en by av ekstreme kontraster. I West End bygde aristokratiet og det nye borgerskapet praktfulle paleer og elegante boulevarder. I East End levde arbeiderfamilier sammenpresset i slumkvartaler uten grunnleggende sanitære forhold. Charles Dickens' romaner fanget disse kontrastene med ubehagelig presisjon.
Byen fikk også sin første undergrunnsbane i 1863, Metropolitan Railway, som revolusjonerte bytransporten. London var teknologiens og modernitetens fremste eksempel, men også et skremmende eksempel på industrialismens mørke sider. Tett tåke blandet seg med kullrøyk til den beryktede "pea-souper" smogen som preget byen frem til 1950-tallet.
Verdenskrigene
Under første verdenskrig ble London for første gang i historien bombet fra luften av tyske zeppelinere. Men det var andre verdenskrig som virkelig satte byen på prøve. Under the Blitz mellom 1940 og 1941 falt tyske bomber over London natt etter natt. Over 40 000 sivile mistet livet, og store deler av sentrum ble lagt i ruiner.
Bildene av St. Paul's Cathedral som reiser seg midt i brannene og røyken ble symbolet på Londons motstandskraft. Byen nektet å gi seg, og folk fortsatte sine liv så godt de kunne midt i ødeleggelsene. Winston Churchills berømte taler fra bunkers under byen ga håp i de mørkeste timene.
Etterkrigstiden og immigrasjon
Etter krigen lå store deler av London i ruiner. Gjenoppbyggingen tok tiår, og byen som reiste seg var fundamentalt forskjellig fra den som hadde gått tapt. Nye boligblokker i betong erstattet de gamle kvartalene. Det britiske imperiet brøt sammen, men ironisk nok forandret dette London til å bli en enda mer kosmopolitisk by.
Fra 1950-tallet og utover ankom innvandrere fra Karibia, India, Pakistan og andre tidligere kolonier. De kom for å jobbe i gjenoppbyggingen av landet og ble møtt med både åpne armer og diskriminering. Disse nye londonerne forandret byen permanent, og la grunnlaget for det multikulturelle London vi kjenner i dag.
Den moderne metropolen
På 1980-tallet ble London gjenoppfunnet som et globalt finanssentrum. Den gamle havnevirksomheten langs Themsen hadde flyttet ut til havner med plass til containertrafikk, og de tomme dokkene ble transformert til moderne kontorkvartaler. Canary Wharf reiste seg som et nytt finansdistrikt, og City of London moderniserte seg for å konkurrere med New York og Tokyo.
2000-tallet har brakt nye utfordringer og muligheter. Terrorangrepet 7. juli 2005 rammet byen hardt, men igjen viste London sin motstandskraft. OL i 2012 ga byen et enormt løft og viste verden en moderne, selvsikker metropol. Brexit har skapt usikkerhet om byens fremtidige rolle som Europas finanshovedstad, men London fortsetter å tiltrekke seg talenter og investeringer fra hele verden.
Byen som aldri slutter å forandre seg
I dag er London en by med over ni millioner innbyggere i selve byen og nesten 14 millioner i storbyområdet. Over 300 språk snakkes i Londons gater, noe som gjør det til en av verdens mest språklig mangfoldige byer. Fra romernes Londinium for nesten 2000 år siden til dagens globale metropol har byen gjennomgått utallige transformasjoner.
Det som startet som en strategisk plassert romersk handelspost ved et brooversted har utviklet seg til en av verdens mest innflytelsesrike byer. London har brent, blitt plyndret, bombet og gjenoppbygget utallige ganger. Byen har vært hovedstad i verdens mektigste imperium og har sett dette imperiet bryte sammen. Men gjennom alt har London overlevd og tilpasset seg.
De gamle romerske murene ligger fortsatt begravd under moderne gateløp. Tower of London står som et monument over nesten tusen års historie. Themsen flyter fortsatt gjennom byen akkurat som den gjorde da romerne først satte sine stevner mot bredden. London er bygd i lag, hvor hver epoke har lagt sitt spor oppå det foregående.