Når fikk kvinner stemmerett?

Kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett ved stortingsvalg 11. juni 1913, da Stortinget enstemmig endret Grunnloven § 50. Retten kom etappevis: begrenset kommunal stemmerett i 1901, begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, allmenn kommunal stemmerett i 1910 og til slutt allmenn statsborgerlig stemmerett i 1913.

De fire trinnene fra 1901 til 1913

Stemmeretten kom ikke som ett vedtak, men som fire. Hvert trinn flyttet grensen litt, og hvert trinn måtte kjempes gjennom for seg.

Legg merke til rekkefølgen. Kommunevalg først, stortingsvalg etterpå — begge ganger. Kommunepolitikken ble oppfattet som mindre farlig å slippe kvinner inn i, som en slags husholdning i større format. Rikspolitikken var det som virkelig sto på spill.

Hva «begrenset stemmerett» faktisk betydde

Ordet «begrenset» skjuler en ganske brutal sortering. Både i 1901 og i 1907 var stemmeretten knyttet til en censusgrense, altså et krav om inntekt eller formue. Grensen lå på 300 kroner i året på landet og 400 kroner i byene, ifølge Store norske leksikon.

Det ga en stemmerett som fulgte lommeboka. Ved kommunevalget i 1901 hadde rundt 230 000 kvinner fått stemmerett, omtrent 42 prosent av kvinnene over 25 år. Flertallet av voksne kvinner sto altså fortsatt utenfor. Ved det første stortingsvalget der kvinner kunne delta, i 1909, var tallet steget til rundt 280 000, litt over halvparten.

Kritikerne i samtiden kalte det en klasselov, og det er vanskelig å si dem imot. En kvinne som drev egen forretning eller hadde en anstendig lærerlønn, kunne stemme. Tjenestejenta i samme hus kunne ikke. Det var ikke kjønn alene som avgjorde lenger, men kjønn og penger sammen.

Menn fikk allmenn stemmerett i 1898

Kvinnenes vei må ses mot mennenes. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til menn over 25 år som eide jord, var embetsmenn eller borgere i en kjøpstad. Det var vidt etter datidens europeiske målestokk, men det var likevel bare et mindretall av befolkningen.

Censusgrensen for menn falt bort i 1898, da allmenn stemmerett for menn ved stortingsvalg ble vedtatt. Kvinnene fikk det samme femten år senere. I mellomtiden gjaldt to helt ulike regelsett: menn stemte fordi de var menn, kvinner stemte hvis de tjente nok.

Ett forbehold gjaldt begge kjønn. Den som mottok fattigunderstøttelse, fikk stemmeretten suspendert. Etter valget i 1915, det første med allmenn stemmerett for begge kjønn, var rundt 48 000 mennesker utestengt av denne bestemmelsen, opplyser Stortinget. Suspensjonen for fattigunderstøttede ble opphevet i 1919, og selve bestemmelsen ble endelig strøket i 1954.

Hvem kjempet den fram

Stemmeretten kom ikke fordi Stortinget en dag skiftet mening. Den kom etter en organisert kampanje som varte i nesten tretti år.

Gina Krog stiftet Kvinnestemmerettsforeningen i Kristiania i 1885. Hun holdt fast ved kravet om stemmerett på nøyaktig samme vilkår som menn, uten mellomløsninger. Da bevegelsen sprakk i 1898, gikk Fredrikke Marie Qvam videre med Landskvinnestemmerettsforeningen, som bygde et landsdekkende apparat av lokallag og hadde nær 2 500 medlemmer i 1906.

Arbeidsdelingen ble avgjørende. Krog holdt målet rent. Qvam samlet underskrifter, mobiliserte lokallagene og snakket med stortingsrepresentanter. Våren 1913 henvendte Qvam seg direkte til stortingspresident Jørgen Løvland med en bønn om å få saken avgjort før den store internasjonale stemmerettskongressen i Budapest samme sommer.

Anna Rogstad hører også hjemme her. I 1911 møtte hun som vararepresentant på Stortinget og ble dermed den første kvinnen som satt i nasjonalforsamlingen, to år før kvinner flest hadde stemmerett til å velge den.

Slik gikk det til i Stortinget

Grunnloven kan ikke endres på impuls. Et forslag må fremmes som privat grunnlovsforslag i én stortingsperiode, ligge til modning, og behandles av det Stortinget som velges etterpå. Velgerne skal med andre ord ha hatt anledning til å si sitt om saken ved et mellomliggende valg.

Det gjorde stemmerettssaken til en gjentakende øvelse. Fra 1890 til 1913 ble stemmerettsspørsmålet behandlet 15 ganger i Stortinget, ni ganger om statsborgerlig stemmerett og seks ganger om kommunal, ifølge Stortingets egen historikk. Det aller første forslaget, fra 1890, var undertegnet blant andre Viggo Ullmann og Johan Castberg.

Gjennombruddene kom slik:

• 1901: Endringer i formannskapsloven ga kvinner med inntekt over censusgrensen kommunal stemmerett, etter tre ukers dragkamp mellom Odelstinget og Lagtinget i mai.
• 14. juni 1907: Stortinget vedtok begrenset statsborgerlig stemmerett med 96 mot 25 stemmer. Forslaget bygde på en henvendelse fra Kvindestemmeretsforeningen av 30. oktober 1903, undertegnet blant andre Anna Rogstad, Anne Holsen og Ragna Nielsen.
• 27. mai 1910: Formannskapsloven ble endret igjen, og inntektskravet for kommunal stemmerett falt bort.
• 11. juni 1913: Stortinget vedtok grunnlovsendringen enstemmig. Paragraf 50 slo deretter fast at stemmeberettigede er «norske Borgere, Mænd og Kvinder» over 25 år med fem års botid. Vedtaket ble kunngjort 7. juli 1913.

Det siste vedtaket gikk gjennom uten debatt. Etter 23 år med strid var det ingen igjen som ville stå på talerstolen og argumentere mot.

Var Norge først i verden?

Nesten. Norge var svært tidlig, men ikke aller først, og svaret avhenger av hva man teller.

Tallene er hentet fra Store norske leksikons oversikt over stemmerettskampen internasjonalt. New Zealand var først i 1893, men ga bare rett til å stemme, ikke rett til å bli valgt, og landet var på det tidspunktet en britisk koloni. Finland innførte allmenn stemmerett for kvinner på samme vilkår som menn i 1906, men var da et storfyrstedømme under Russland. Norge var dermed den første fullt selvstendige staten i verden som ga kvinner allmenn stemmerett ved nasjonale valg. Da den internasjonale stemmerettskongressen åpnet i Budapest to dager etter vedtaket, kunne den norske delegasjonen melde nyheten fra talerstolen.

Sammenligningen med naboene sier noe om hvor tidlig det var. Sverige fulgte åtte år senere, Frankrike først i 1944, og Sveits ikke før i 1971 — nesten seksti år etter Norge.

Stemmerettsalderen har flyttet seg fire ganger

I 1913 var man ikke myndig velger før fylte 25. Aldersgrensen har siden blitt satt ned fire ganger, ifølge Store norske leksikon:

Grensen på 18 år har stått i snart femti år og er dermed den mest langlivede ordningen siden 25-årsgrensen fra 1814. Det har vært gjennomført forsøk med 16-årsgrense ved enkelte lokalvalg, men den alminnelige stemmerettsalderen er fortsatt 18 år.

Hvorfor dette fortsatt er verdt å vite

Vedtaket fra 1913 er grunnen til at et flertall av norske velgere i dag er kvinner. Det er også en påminnelse om at valgordninger er noe mennesker har bestemt, og som kan bestemmes om igjen. Hvordan stemmene faktisk teller, avhenger dessuten av regler som er langt yngre enn 1913 — for eksempel hva som skjer med stemmen din hvis partiet du stemmer på havner under sperregrensen.

Stemmerettskampen gikk parallelt med arbeiderbevegelsens krav i de samme årene, og det er en del av bakgrunnen for at vi feirer 1. mai i Norge. Vil du ha orden på begrepene som stadig dukker opp når nasjonale merkedager og statsborgerskap diskuteres, har vi egne svar på forskjellen på nasjonalisme og patriotisme og på forskjellen på Schengen og EU.

Skal du sjekke et årstall selv, er Stortingets historikksider og Store norske leksikon de to raskeste stedene å begynne. Begge oppgir dato og vedtak, ikke bare året.